Jeg er ikke mørkredd, jeg er ikke mørkredd, jeg er ikke…mørkredd…. Jeg er ikke mørk…. Ok!! Jeg ER mørkredd, tror jeg…

Jeg spaserer ute en lørdagskveld klokka 23.45 på kvelden/natta. Tankene vandrer rundt telefonsamtalen jeg hadde for ti minutter siden. Pappa virket, hva er det de sier..?.. Skuffet av meg. Han hadde vel ventet meg tidligere hjemme, for å si det på den måten. Kom jeg til å få kjeft nå? Jeg hadde jo bare misforstått det faktum at mamma sa jeg skulle gå hjem på det tidspunket – jeg trodde jo bare hun mente jeg skulle GÅ hjem… Skjønner?

Jeg er litt nærsynt, og har problemer med å se tydeligheten i bevegelser og lignende på lang avstand. Da jeg runder svingen mot et jorde jeg skal gå over, ser jeg skygger fare i luften. Hva er det som skjer, tenker jeg. Kan ikke huske at jeg har vært på en fyllefest i det siste… Men hva vet vel jeg..? De sier jo at man er litt desillusjonert i en slik tilstand :p

Etter ca. 20 meter med undring på mine syner, går jeg forbi et strømhus. Du vet sånne grå, tragiske og kjedelige små betonghus – der man tydelig ser fargene fra forskjellige spraybokser som et forsøk på å stæsje opp disse tragiske samfunnsplettene. Jeg snur meg i nysgjerrighet, er det noe der tro?

Plutselig! Hjernen min krymper seg og utvider seg i samme takt som hjertet mitt. Hjertet pulserer som om jeg nettopp mistet mammas giftering i søppelcontaineren. Føttene kjennes som råtten géle. Hva er det jeg ser? To mørke skikkelser, kledd av nattens skumle kappe, stående bak samfunnspletten. Jeg blir så skremt. Hvem skulle tro det? Jeg ble t.o.m. advart! Hva gjør de her egentlig? Røyker de hasj? Hvorfor bak strømhuset egentlig? Julenissen ser dem jo uansett!

Jeg småløper over jordet. "Jeg er ikke mørkredd, er ikke mørkredd, er ikke..," mumler jeg for meg selv. Gradvis går kroppsholdningen min over til et mer selvsikkert format, noenlunde arrogant… Ja, for det gjør den når jeg er nervøs i slike situasjoner…

På veien går jeg forbi flere fulle lørdagsdankere, som gjør alt for å få min oppmerksomhet. Men hva skal man gjøre i slike situasjoner? Man føler seg hjelpeløs. Skal man svare? Skal man overse dem? Pleier som regel å overse dem… Hvordan har det seg at jeg også er redd for disse menneskene? At de skal følge etter meg over gata… At de skal plystre etter meg… Hvordan skal man reagere?

Når jeg går ute om kvelden, går jeg alltid på nåler. Redd for å bli konfrontert med et menneske rundt hvert hjørne. Har alltid likt mørket, med månen som skinner… Men hvorfor må det alltid være innblandet mennesker?

Har aldri sett på det på denne måten… Går det an å være menneskemørkredd?

(Pappa var heldigvis ikke så veldig sint da jeg kom hjem:p)

- Marionetta.

NB!: Jeg sier som Lisa… Ooo Såpebobler!;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du også lurt på hva sangen Désenchantée er oversatt på norsk? Vel, siden jeg har fransk på skolen, har jeg prøvd å oversette den så godt jeg kan.

Désenchantée (=desillusjonert)

Svømme i vann av problemer

Morgendager

Vente her på slutten

Fly i tung luft

Med nesten ingenting

Som den myke hånden

Om jeg skulle falle ned høyden

Blir mitt fall langsomt nok

Jeg har ikke funnet fred

i likegyldigheten

Likevel, vil jeg finne igjen uskyldigheten

Men ingenting har betydning, ingenting har dratt

(Ref)

Alt er kaos

Ved veien

Alle mine ideer: ord

Ødelagte

Jeg leter etter en sjel,

Som kan hjelpe meg

Jeg er

I en desillusjonert generasjon

Desillusjonert

Hvem hindrer meg

I alt å lytte til

Når fornuften bryter sammen

Hvem kan påstå

At sin barm er ofret

Vi narrer oss selv i våre planer

Døden er et mysterium

Livet har ingen ømhet

Himmelen har et helvete

Jeg sier,

I disse motsatte vindene, hvordan velge?

Intet har betydning, intet har dratt.

(Ref)

Alt er kaos

Ved veien

Alle mine ideer: ord

Ødelagte

Jeg leter etter en sjel,

Som kan hjelpe meg

Jeg er

I en desillusjonert generasjon

Desillusjonert (x2)

Dyp, ikke sant?

                         – Marionetta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Huff! I det siste har tanken på å skrive og lese bare fått meg til å grøsse… Men nå har jeg endelig fått litt inspirasjon. Eller… Inspirasjon, og inspirasjon..?

Jeg går i 10. klasse nå, som sikkert mange andre ungdommer gjør. Jeg trodde det skulle bli en dans på roser, siden jeg tross alt har jobbet ræva av meg i 8. og 9. klasse. Men… Det var nok for mye å håpe på.

Ok. Så er ikke arbeidet så veldig vanskelig, egentlig. Men hvorfor forandre på timeplanen og mengden på leksene, når vi faktisk skal komme oss gjennom det siste året på ungdomsskolen?! Jeg sitter jo bokstavelig talt med lekser hver dag!

Det hadde vært så mye enklere å leve på 80-tallet. Det var ingen utdannelser som varte i 20 år. Når du var ferdig med ungdomsskolen, var du i stand til å få deg jobb. Det var jo noen få som gikk gymnas, men det var for de som skulle bli noe større enn en normal arbeider.

Hvis du skal tjene deg rik på en enkel og morsom jobb i dag, må du ha årevis med utdanning og slit! Når du er ferdig med utdanningen, er det enda mer jobb i vente. I tillegg til mann og husarbeid…

Så får man barn. Som om man ikke hadde nok problemer med oppussing av huset og mannen, som iallfall ikke har peiling på hvordan han skal kle seg! Likevel er det det største som skjer i livet ditt.

Så blir barna ikke barn lengre… Hva gjør man da? Jo! Man pensjonerer seg. Det er da den høye utdanningen, veltjente jobben og økonomien krymper! Og den tiden av livet som de fleste kunne tenke seg å reise og oppleve ting, forsvinner i tanken på om man kjøpe Coop smør eller Bremykt. Og man bestemmer seg for Coop smør, fordi det er billigst.

Så! Fortell meg… Hva er vitsen med at jeg sikter på en veltjent jobb, når jeg faktisk kaster bort tid, penger, liv, mening og ja… Alt det som faktisk betyr noe her i livet. Jeg kan jo jobbe som kassadame på REMA 1000, og likevel leve et godt liv! Staten sørger da for de dårlig betalte likevel! Jeg må bare sørge for å stemme på SV. 

Uansett…

Jeg er av den oppfatning at verden trenger sånne som meg. Som er villig til å jobbe ræva av meg for å få et bedre liv, og gi noe til verden… Vi går nærmere mot et liv der man trenger eksperter på forskjellige, ikke fullt så normale, områder. Og der vil jeg gjerne være når jeg blir stor…

Jeg ville følt meg ubrukelig i en jobb som kassadame. Sitte dag ut og dag inn, trykke på noen taster, og sende i vei tusenvis av varer til nordmenn som ikke er klar over hvor heldige de egentlig er. Vi har gratis skolegang! Det vil si en gratis start på livet! Men likevel er noen så bortskjemte at de ikke en gang gidder å ta imot denne muligheten med åpne armer! Mange driter i skolen, og forventer at de skal få et godt liv likevel. De burde skamme seg! Vi som virkelig har muligheten til å gjøre noe her i verden! Vi kan ikke forvente at barna i Afrika gjør noe. De har ikke skolegang som oss!

Hvert individ her i Norge har fått muligheten til skolegang, og har krav på tre år videregående skole. Så hvorfor er det så mange som ikke bryr seg?! Her om dagen snakket jeg med en som hadde kommet inn på allmennfag, men droppet å møte opp – fordi han ikke orket tre år til med det samme gamle. Han hadde ikke en gang giddet å bry seg på ungdomsskolen! Hvordan kan han forvente seg å komme inn på det første valget, når han driter i å jobbe for det?! OG..! Vet han overhodet at det er stor mangel på folk med generell studiekompetanse?!

Livet er en skole! Hvis man tror at man kan cruise gjennom det, uten problemer… Er det bare å flytte til Afrika med en gang!

- Marionetta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sykkelen er for meg et fremkomstmiddel. Syklisten trenger regler – akkurat som bilisten. Man kan lett skade noen, noe, eller seg selv med en sykkel. Og sist, men ikke minst, det er veldig lett å irritere andre i trafikken som syklist!

Jeg husker da jeg gikk i sjette klasse. Da fikk vi beskjed om at vi skulle ta sykkelsertifikat. Alle visste jo hva et sertifikat var, men et sykkelsertifikat?! Vi var jo spente på hva dette var, og jeg husker de sa vi måtte ha det for at vi skulle få sykle til skolen. De lærte oss om forskjellige skilter, og vi fikk et hefte der det sto regler for hvordan syklister skal oppføre seg i trafikken.

Det jeg husker best fra denne opplæringen var: "Gå av sykkelen før du krysser et gangfelt" – og nå skjønner jeg hvorfor. Jeg har ikke telling på hvor mange bilførere det er som har grint på nesen, og glodd stygt på syklister som farer over gangfeltene, sittende på trampjernet – som om de eier veien. Jeg mener… Det er jo en grunn til at det heter gangfelt, ikke sant..?

Synes jeg hører tankene til syklisten; ”Bilen må jo stoppe for meg uansett. Jeg kan bare sykle over, så det så..!”

Se for deg at du kjører i 60 sonen mot et gangfelt. Plutselig, ingenstedsfra, raser en syklist i vill fart over. Man rekker jo ikke å reagere en gang før det verst tenkelige er skjedd. Hvem sin feil er det egentlig? Er det føreren, som dessverre ikke hadde høy nok reaksjonsevne i øyeblikket? - eller er det den ”uskyldige” syklisten som kunne ha bremset, brukt et par sekunder på å gå av sykkelen, for så å gå med sykkelen over gangfeltet i stedet? Eller, forresten… Er det svikt hos de statlige organer, som kunne ha brukt noen få kroner av det ”lille” oljefondet til sykkelopplæring i skolene? Eventuelt kjørt en TV-kampanje med sykkelvett som dagsorden – for de som ikke har forstått at trafikkbildet har endret seg de siste tretti år, mener jeg.

For noen dager siden, da vi var på vei hjem, var det en syklist som syklet så såre bedagelig i sin egen verden – midt i veien! Han hadde et fortau rett ved siden av seg, men dette fantes ikke i hans lille drømmetilstand en gang! Vi kjørte bokstavelig talt helt oppi rompa hans, uten den minste reaksjon fra denne eldre trampjernsturisten. Det finnes jo en del regler man lærer i ganske så ung alder, som blant annet at man skal holde seg til fortauet for ikke unødig å hindre annen trafikk. 

Dette er en setning jeg fant på Trygg Trafikks sider: "Sykelistenes skaderisiko i trafikken er 40 ganger så høy som bilførernes."

Smak på setningen…

Vi var en utvalgt skole til å få sykkelopplæring. Det var/er bare noen få andre skoler som har det samme tilbudet.

Hvis dere bedrevitende statsfolk leser – tenk på dette: Forstå hvor mange unødvendige ulykker som kunne vært unngått om også resten av skolene i Norge hadde fått sykkelopplæring! En liten god gjerning, og litt av sykehuskøene hadde krympet. Leger og sykepleiere hadde iallfall fått det mindre travelt.

- Marionetta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kunne ikke dy meg, men herregud! Jeg blir nesten redd! Den har jo til og med sveisen hans!

Personlig har jeg ikke noe mot katter (bortsett fra katten som bet meg i nakken da jeg var ei lita jente), men denne topper kaka! Lurer på om reinkarnasjon er et faktum, eller om katta rett og slett digger Hitler??

Jeg fant linken til et innlegg på http://www.startsiden.no der det sto: Katter som ligner på Hitler. Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg titte innom for å se hva slags tull dette var, men jeg ble "tatt på senga" som det heter så pent:p Dette var jo ikke tull en gang!

Si hva du vil, men jeg ble skremt…

- Marionetta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette nokså uvisste spørsmålet er et spørsmål mange stiller seg ganske ofte i disse dager. Vil vår verden bli "teknologisert", vil den bli knust av en asteroide eller vil våre kriger selv klare å ødelegge jorda i nærmeste framtid? Hvem vet?

Som jeg har sagt før, i dette innlegget: http://www.vgb.no/7736/perma/56256/ føler jeg meg som en marionette… Jeg lever, spiser, drikker, sover, og mine største bekymringer akkurat nå er hvordan min karriere vil se ut når jeg blir voksen og hvilke skoler jeg skal gå på. Det er bare noen få ganger, som nå, at jeg tenker på jordas og alles framtid. Jeg vil ikke ha noen mulighet til å få en karriere om jorda går under. Da vil alt arbeidet som jeg har bygt opp være for ingenting! Vil det ikke??

Når man dør… Vil da alle erfaringer forsvinne? Vil mine opplevelser gå meg hus forbi?  Det vil jeg ikke! Jeg har jo så mange erfaringer og opplevelser som jeg vil ta vare på!

Og de som fører kriger… Har de en fortid med erfaringer og opplevelser de egentlig vil glemme? Vil de bare la all deres raseri og sinne gå ut over hele verden? Eller er de bare syke i hodet?

Når/hvis vår jord går under, vil vår eksistens forsvinne? Er det andre mennesker i universet? Vil vi i så fall komme dit? Eller vil vi leve på rosa skyer sammen med englene og Gud? Jeg tror jo ikke på Gud! Hvem eller hva er den såkalte Gud?! Jeg tror på en "X", men aner ikke hva denne "X" er for noe… Vil man noen gang møte denne "X"?!

Når/hvis jeg blir voksen, vil jeg få barn? Vil jeg få en mann? Er han snill, er han slem?? Slår han?? Da slår jeg tilbake!!

Når kommer jeg til å dø? Hva er å dø?? Vil jeg bare forsvinne? Vil min sjel opphøre?

Hvorfor lever jeg? Er jeg her for en grunn? Hvem har bruk for meg? Hva skjedde før meg? Har jeg levd på jorden hele tiden? Også før jeg ble født? Hvem ville mamma født hvis hun ikke hadde født meg?! Ville den personen være helt annerledes fra meg? Ville han/hun ha sort hår i stedet for blondt?

Hvilke venner hadde jeg hatt hvis jeg ikke hadde hatt de jeg har nå? Med andre foreldre… Ville jeg vært en helt annen person enn den jeg er??

Kommer jeg til å dø i morgen?!

- Marionetta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har skiftet navn. Enkelt og greit fordi det navnet jeg hadde før ("Just Me=)") ikke fortalte noe om meg overhodet.

Det ble "Marionetta" som dere ser. Hvorfor? Fordi jeg føler meg som en marionette. Livet mitt er å sove, spise, lære og utvikle meg. Når livet er over, dør jeg. Det føles som en evig syklus som "x-faktoren" styrer, eller Gud om du vil.

Alle sammen spør meg hva jeg vil med livet, men hvem vet? Jeg vil bare leve et godt liv i denne evige syklusen, også håper jeg på å komme til et bedre sted neste gang. For det kan vel ikke være sånn at når du dør, dør du for godt – eller? Det virker bare så usannsynlig, ikke sant?

Med dette innlegget vil jeg si velkommen til Marionetta, og adjø til "Just Me=)". Også håper jeg dere der ute i STOOORE Norge liker navnet;)

                   På gjenhør,

                                          Camilla (Marionetta). 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier at sjalusi er et faktum som alle fornekter, spesielt jenter… Hvor ofte har det ikke skjedd at ei jente har sagt at en genser er stygg på en annen jente, bare fordi hun egentlig vil ha den selv? Men hun sier ikke sannheten, for den gleden kan ikke den andre jenta få - nei, fy og fy! Det skjer hele tiden. Til og med blant venner!

Jeg er vel ikke den første til å ta opp dette nokså velkjente temaet. Jenter som går i grupper, og mener at alle deres venner er deres bestevenner. Men det er ikke helt sant. Tvert imot. Det er så langt unna sannheten som det går an å komme!

Også er det jo baksnakking, selvfølgelig. Kommentarer som "så du hva hun hadde på seg i dag?!" eller "hun er skikkelig stygg!" er å finne overalt. Hvorfor? Ja, det kan du si… Min teori er at alle jenter har et behov for å fremme seg selv, for å føle seg bedre enn alle andre. Det de ikke vet er at de, iallfall i mine øyne, gjør seg selv ynkelige og patetiske. Nå er jo jeg en jente selv, og skal være ærlig å si at jeg helt sikkert har vært en slik ynkelig og patetisk jente før, men jeg håper jeg har forbedret meg nå;)

Ikke nok med at vi jenter baksnakker og mobber, vi utestenger også! En skjev nese kan være nok til at en jente ikke får være med i "gjengen".

Vi jenter er veldig flinke til å se flisen til alle andre, uten å vie så mye som et blikk på vårt eget lille tre.

Ta i mot et godt råd dere der ute som kjenner dere igjen her; vær ærlig, snill og ikke sku hunden på hårene! Du kan kanskje gå glipp av din bestevenn…

MVH Marionetta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er alle sammen i klassen min hjemme fra skolen… Ikke det at jeg ikke er glad for det, men likevel… Vi har fått i oppgave å lage middag for familien og vaske hele huset. *Sukk* Jeg hater å vaske…! Endelig en fridag, også må man vaske:(

Gleder meg litt til å ordne middag da… For det er morsomt:) Da skal jeg lage lasagne fra bunnen av… Det blir skikkelig spennende å se hvordan det går;) Mulig det går rett vest, men vi får ikke håpe det. Jeg skal nemlig ha vurdering av mamma og pappa på jobben jeg gjør også, så det er ikke bare å sluntre unna arbeidet…

Håper dere der ute har en bedre dag enn meg da;)

Kryss fingrene for lasagnen;)

        På gjensyn,

                             Camilla.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende