"Du må ikke sove"
Året er 1943. 31 år gamle Gunnar sitter stille på det iskalde steingulvet, iført en hullete og skitten kjortel. Han tenker på hvorfor han sitter akkurat der…
To dager før hadde Gunnar funnet en tørr brødbit ved siden av den møllspiste sengen sin, i konsentrasjonsleiren. Etter å ha levd på et lite brødstykke og en slurk vann de siste tre dagene, ble fristen for stor. Han tok brødet og gomlet det grådig i seg. Uheldigvis kom en av Hitlers bødler akkurat da, og så denne hendelsen. Gunnar ble raskt sendt inn til den kaldeste cellen, lengst borte fra familien sin, som oppholdt seg på andre siden av den høye murveggen. Der fikk han sitte og høre på folk som ble torturert i torturkammerene ved siden av, frem til dagen der han skulle henrettes for "stjeling".
"Du må ikke sove! – Du må ikke glemme!" – roper en stemme til Gunnar, da han skal til å sovne. Han har ikke fått søvn på øynene de siste to dagene. Han tenker på familien sin, kona og dattera, som blir utsatt for den fæle behandlingen. Han tenker på alle de gamle som jobber seg til døde. Han tenker på de unge som ikke får oppleve verden, fordi de dør av tyfus i en kosentrasjonsleir. Han er redd.
Bøddelen som hadde oppdaga han, hadde kommet dagen før og fortalt Gunnar at han skulle drepes klokka 05.00 om to dager.
Den stakkars mannen sitter enda stille. Nå hører han på hammerslagene som bygger opp skafottet, hvor han skal henrettes. Samtidig er han vitne til mennesker som får kneskålene sine gjennomboret. Smerteskrikene trykker hardt i ørene, hjertet siger for hvert rop. Det er barn innimellom, det er verst, synes Gunnar. Da tenker han på dattera si, Mari, som sikkert har dødd av en eller annen form for sykdom. Kvelden lir mot natt, og etter erfaring tror Gunnar klokken er ca. 03.00, og ting begynner å roe seg ned. Han hører likevel hammerslagene mot tre, ute i bakgården. For første gang på fire dager, sovner han.
Klokken er 04.55. Gunnar blir ristet av en mann i uniform, for at han skal våkne. Hva skjer, hva vil han meg, tenker Gunnar. Fangen blir ført mot skafottet som er satt opp utenfor. Det snør små, vakre snøkorn. Trebygningen ser ut som om den er blitt bygd i hui og hast, halvnakne fanger står som et publikum foran den. Forerst står Gunnars datter og kona, Eva, men det ser ikke Gunnar.
Løkken blir festet rundt Gunnars hals. Eva setter i et gråtkvalt skrik, og Gunnar ser henne og Mari. De lever, begge to -, tenker han glad for seg selv. Men hvorfor er de her? Jeg vil ikke at de skal se meg sånn! Stakkars Mari, hun ser så tynn ut! "Hei, familien min!" sier han høyt, og får et spark i foten. Eva begynner å gråte. Mari sier "hei" tilbake. Gunnar snakker kjærlig til dem. "Jeg har savnet dere sånn, jeg elsker dere…"-og skal til å gå mot dem, men blir dyttet ned fra skafottet av en bøddel. Løkken strammer med en gang, og mannen henger der litt før han begynner å dirre. Eva svimer av, og Mari hyler som bare ei 8 år gammel jente kan hyle. Resten av publikum tør ikke se opp. Jenta løper opp til faren sin, og prøver å nå han. "Pappa… pappa… PAPPA!!" – roper hun, og slår på han, gråtende. En bøddel fører Mari tilbake til leiren, mens Eva begynner å komme seg. Hun oppdager Gunnar og begynner å løpe mot sin nå døde mann, men to fanger holder henne igjen.
Etter at Eva hadde levd ei gråtende uke uten hverken mat eller drikke, falt hun død om. Mari overlevde gjennom helvetet, og fikk hjelp av ei gammel dame som fikk en egen forkjærlighet til jenta. Den gamle damen ga henne av maten sin, og døde to måneder før freden kom til Norge. Mari ble forfatter og solgte mange bøker om livet sitt under 2. verdenskrig. Hun fikk to barn, en gutt og ei jente, som hun oppkalte etter foreldrene sine. Mari døde fredelig i sin egen seng, 70 år gammel, i år 2005. Endelig, samlet igjen, var det siste hun tenkte.
Historie fra diktet "Du må ikkje sove" av Arnulf Øverland.
-Camilla.